Slik er det å være på dannelsesreise

Oss to på den kinesiske mur - Kina.

Oss to på den kinesiske mur - Kina. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Den transsibirske ferden er unnagjort - les reisebrevet fra tvedestrandsguttene Simon og Andreas.

DEL

I sommer skrev Tvedestrandsposten om tvedestrandsguttene Simon Ertzeid og Andreas Horst Søraker som nå har lagt ut på en nesten fire månders lang dannelsesreise med «den transsibiske jernbane».

Her er første rapport fra guttene:

Etter å ha toget gjennom halve verden og tilbragt nesten 200 timer på tog, sitter vi i skrivende stund og nyter en bedre kopp oolong-te på et av Beijings flotteste tehus.

Fra fasaden Moskva til travle Beijing, har de tre siste ukene gitt oss minner som kommer til å vare langt ut i pensjonistalderen.

Les også: Dannelsestur som skal gå på skinner

Fra vodkaflasker til under femkroningen til nakenvandring i Gobi-ørkenen og skorpioner til kveldsmat, har turen hatt sine fuktige kvelder, minneverdige øyeblikk og harde morgener.

Fra to av de høyeste menneskene i Beijing, til folket hjemme i kalde Norge: Her kommer en liten oppdatering.

No, no no!!

Russlands hovedstad var første stopp på vårt lille eventyr. To smånervøse gutter stod klare for innsjekking på Cosmos hotell i Moskva en sen septemberkveld.

«No, no! You come tomorrow,» var omtrent de første ordene vi hørte etter at hjulene på SAS-flyet traff den russiske rullebanen.

Vårt talentfulle reisebyrå hadde tydeligvis booket feil natt på hotellet, så her satt vi, slitne etter en allerede lang reisevei, i en lobby full av kinesiske turister, ansatte uten eksisterende engelskkunnskaper, eller en seng for natten.

Skulle dette virkelig sette standarden for de neste fire måneder? Heldigvis ikke.

Guidet tur

Etter telefoner frem og tilbake, mellom Norge og Russland, reisebyrå og utenlandske agenter, fikk vi karret til oss et hotellrom med både badekåpe og varmt vann i dusjen.

Dagen derpå hadde vi en guidet tur gjennom Moskvas største turistattraksjoner, der vi ikke fikk lov til å forlate en destinasjon før minst ti bilder ble knipset.

Guiden skrøt grenseløst over Moskvas storhet, verdens største Metro, museum, hotell, kanon, bibliotek, bjelle osv.

Det viste seg på tross av dette at hoveddelen av bygningene hadde blitt ødelagt under Sovjettiden, før de ble gjenoppbygd sent på 90-tallet. Resten av Moskva viste seg derimot å være fattig, skittent og bråkete. Milliardsummer har blitt kastet bort for å bygge et stort og pent Moskva, noe som for oss oppfattes som glitter i en sølepytt.

Plankeseng

Etter to dager på en plankeseng i et skittent tog, havnet vi i den tidligere Gulag-byen Omsk. Med en spennende historie og avsidesliggende plassering, var dette en av destinasjonene vi hadde sett mest frem til.

Lonely Planets guidebok hadde nøyaktige beskrivelser for å finne byens hostell. Vi gikk ut av togstasjonen og ble møtt av et virr-varr av taxier, russere og blokkhus. Vi fulgte beskrivelsene, men ingen hostell var å finne.

Heller ikke hadde vi sett noe hotell på veien. Etter mye dårlig engelsk, og vårt sparsommelige forsøk på det slaviske hovedspråket, betalte vi en uregistrert taxisjåfør en liten formue for å kjøre oss til en falleferdig byggeplass: Vårt hotell.

For å sammenfatte resten av oppholdet i Omsk: ikke dra dit.

Pizza

Neste stopp på den Transsibirske jernbane var det geografiske sentrum av den tidligere Sovjetunionen, Novosibirsk.

I ni timer delte vi togkupe med Alexis, russisk militant, født og oppvokst midt i Sibir. Da vi ankom Russlands tredje største by rundt midnatt, syntes Alexis så synd på oss at han kjørte oss til et gjestehus i nærheten av bysentrum.

I de neste to dagene var vi vitne til en pro-russisk demonstrasjon, der ord som «Obama», «Ukraina» og «Nuclear» ble ytret flere ganger, alt akkompagnert til sovjetisk krigsmusikk. Som en skjult protest blandet med matlyst, spiste vi middag på New York Pizza.

Høydepunkt

Irkutsk viste seg å være høydepunktet av russlandsoppholdet. En gammel gullgraverby i skyggen av den mektige Baikalsjøen viste seg å leve opp til kallenavnet «Paris of Siberia».

Gamle trebygninger i spreke farger, sunket metervis ned i bakken, asfalten, russiske pelsmarkeder og billig øl fantes over hele byen.

Sammen med en britisk backpacker dro vi på topptur ved Baikalsjøen. Etter seks harde kilometer i sibirsk villmark, Simon iført converse-sko, nøyt vi panoramautsikten over verdens største innsjø, før turen bar nedover mot det lokale fiskemarkedet.

Vodka på toget

Tilbake på jernbanen møtte vi på noen jevngamle globetrottere fra Østerrike. De hadde misforstått tollinstruksene, og hadde 16 flasker russisk vodka i togkupeen sin.

Det er dessverre kun tillatt å ta med seg 1l brennevin hver inn i Mongolia, og en stor bot ventet på grenseovergangen dersom et par liter ikke forsvant over natten.

Vi takket selvfølgelig ja til det hyggelige tilbudet om vodkasmaking og kortspill. Påfølgende morgen tuslet fire slitne østerrikere fra Putins Russland til Djengis Khaans rike, med kun seks flasker igjen av de edle dråpene.

Stor overraskelse

Mongolia viste seg å være turens største overraskelse. Den troverdige reisehjelpen, Lonely Planet, skildret Ulan Bator som en søppeldynge midt i den vakre Gobiørkenen. Byen var visstnok preget av lommetyveri, fattigdom og forsøpling. Ikke gå ut etter nattens frembrudd!

Med alle verdisaker gjenlagt på hotellrommet og en låst ryggsekk på magen, stakk vi hodet forsiktig ut hotelldøren. I Mongolias hovedstad ble vi derimot møtt av smilende mennesker, rene gater og god mat.

Ulan Bator var rett og slett en helt fantastisk by!

Gobiørkenen

Gobiørkenen var neste destinasjon i Mongolia. På grunn av lite forhåndsinformasjon hadde vi ingen anelse om hva vi skulle gjøre de neste fire dagene.

Vi forventet å bli kjørt dypt inn i ørkenen for så å bli etterlatt der alene. Derfor bestemte vi oss for å pakke nok overlevelsesmat (nudler og bananer), varme klær, vann, og vodka til å kunne slåss oss gjennom de kommende dagene.

Det viste seg derimot at vi hadde begitt oss ut på en guidet tur med 15 andre nordmenn, med en gjennomsnittsalder på 68,5.

På tross av den store aldersforskjellen, storkoste vi oss. Vi fikk blant annet oppleve et av verdens mest sjeldne dyr på nært hold, en vill snøleopard lå plutselig i en liten grotte langs veien.

Vår mongolske guide, som har bodd hele i ørkenen hele sitt liv hadde aldri vært med på noe liknende, så han jublet som en tenåring på skoleavslutning.

Vodka i ørkenen

Pensjonister viser seg også å nyte alkohol, så da vi viste frem våre flasker Chingiss GrandChaan Vodka, var de ikke vanskelig å be. Flaskene rullet ut av ørkenrestauranten, og latterbrølene strakk seg høyt opp mot den stjerneklare himmelen.

Det var denne natten Andreas klarte bragden å vandre 200 meter, fra geren til utedoen, iført kun sin egen fødselsdrakt.

Det er kanskje verdt å vite at på senhøsten strekker temperaturen i Gobiørkenen seg fra 30 grader om dagen til vel under frysepunktet når unge menn må opp for å tisse.

De fire minneverdige dagene i Gobiørkenen er ulikt alle tidligere opplevelser.

Synet av det brune slettelandskapet som strekker seg mot den blodige solnedgangen, en stjernehimmel like klar som solens gjenskinn i Tvedestrandsfjorden en deilig sommerdag, et tjuetalls sultne gribber fråtsende på en død kalv, og den bitre smaken av en lokallaget kjeks, fremstilt av størknet kamelmelk, er noe vi vil huske i all vår tid.

Sagt opp jobben

Siste togetappe delte vi med en jovial galning fra Australia. Han fortalte at han hadde sagt opp jobben sin, flydd til Finland, reist Sørover til Berlin, investert i en rød Volkswagen Polo fra 1991, og kjørt til Kirgisistan, gjennom blant annet Tsjernobyl, alle -stanene og Iran.

Nå havnet han tilfeldigvis i samme togkupe som oss. Lucas viste seg å ha utrolig god humor, men tenkte ikke så grundig over morsomhetene sine.

På grenseovergangen til Kina, måtte vi overlevere pass til tre uniformerte kinesere. «What’s your name?» spurte en av dem, strengere enn en realfagslærer.

«Simon,» svarte Simon med skjelvende stemme, livredd for å bli etterlatt i ingenmannsland.

Før noen av oss rakk å reagere på påstanden, sa en forskrekket Crockodile Dundee: «No it’s not! It’s Jonathan!».

Heldigvis reagerte ikke grensevaktene, men kommanderte oss likevel til å løfte opp sengen, for å undersøke lagringsplassen under. Lucas banket hardt i sengen og ropte: «Okay Billy! Hide!». På mirakuløst vis kom både Simon, Andreas og Lucas frem til verdens mest folkerike land.

Utrolig stort!!

Kina er utrolig stort. Beijing er utrolig stort. Etter omtrent fem døgn i byen, har vi ikke sett mer enn en tiendedel av det hovedstaden har på menyen.

En eventuell skritteller hadde mest sannsynlig telt opp mot 50 000 skritt om dagen, muskler og ledd har gjennomgått et hardkjør.

Den forbudte by, silkemarkedet, den himmelske fredsplass og den kinesiske mur er blant annet krysset av listen.

Et av høydepunktene så langt i Kina må derimot være nattmarkedet i Dong’anmen. Bod etter bod, med mer og mer eksotiske matvarer, lys fra røde lanterner, lukten av nystekt oksepenis og lyden av brølet fra Beijings natteliv, kan ikke beskrives med ord. Utsagn som: «Hello snake!», «Lambchickenbeef!», «This is penis, this is testicle», og ikke minst «You wanna try cat or dog?”, ropes kontinuerlig ut med utpregede kinesiske aksenter.

Vi kan bekrefte at slange ikke er veldig tilfredsstillende, helstekt dueunge smaker verre enn kylling, babyhai er overraskende godt, man kan frityrsteke iskrem, og skorpion smaker popcorn.

Vietnam står for tur

Nå står videre storbyerfaringer i Kina for døren, før turen går videre sørover mot Vietnams kulinariske opplevelser, Kambodsjas majestetiske tempelrike og Balis livlige strandliv.

Vi hilser så mye hjem til venner, familie og kjæreste, og ønsker alle en god høst videre. Spesielt sender vi tanker til gutta i militæret; lykke til med helvetesuka!

- Simon Ertzeid og Andreas Søraker.

Artikkeltags