- Skummelt å utlevere seg

Her er Ida Storm på Spornes. Her er appetitten på livet større enn på bildet under.

Her er Ida Storm på Spornes. Her er appetitten på livet større enn på bildet under. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Even Benestad og August Hanssen har laget «Idas dagbok» på VGTV om Ida Storm (24).

DEL

Vi gir deg alt om hvordan valget påvirker deg - KUN 5 kr for 5 uker

Ida Storms personlige historie om selvskading i 12 år ble publisert i en film av Even Benestad og August Hanssen på 300 minutter på VGTV i dag.

Akkurat nå er Ida Storms historie på VGNett sin førsteside.

Sendte videodagbøkene sine

Etter flere år med terapi og hjelp, har Ida sluttet å skade seg selv, og i høst er det nesten to år siden sist gang hun gjorde det.

Gjennom en felles venn kom Ida i kontakt med Benestad, og sendte ham videodagbøkene sine.

- Jeg fikk timer på timer med dagbøker som hun selv hadde filmet. Det var veldig, veldig mye, som spenner over flere år. Det er alt fra de verste bildene du kan tenke deg av selvskading til bilder av at Ida blir bedre. Jeg fikk litt juling, sånn rent mentalt da jeg så på det, sier Benestad til VG Nett.

Førstesidestoff

Selv er hun på vei til Hove for å spise frokost.

- Hva tenker du om at du og historien din er førstesidestoff på VG?

- Det er skummelt å utlevere seg, men akkurat nå tenker jeg ikke så mye på det, fordi jeg har gått igjennom det og tenkt over det mange ganger. Jeg er ferdig med det i huet, sier hun.

Gode tilbakemeldinger

- Søstrene din har gitt ut boken «Kors på halsen», og du har stått frem i Tvedestrandsposten tidligere og fortalt din historie. Du har vært veldig åpen i nærmiljøet, hvordan har reaksjonene vært?

- Jeg har fått veldig gode tilbakemeldinger. Mange takker meg fordi jeg åpner meg. Mange synes det er bra jeg snakker om det som er vanskelig, for det er så tabu.

Vondt med fordommer

- Forstår ikke folk at når noen er syke og har det vanskelig, at de ikke trenger å bli møtt med fordommer på toppen av det hele?

- Sånn er det jo for alle mennesker. Alle har en psykisk helse. Når den går over til å bli syk, er det plutselig noe skremmende og noe man helst ikke vil snakke om. Og for dem som lider av spiseforstyrrelser eller selvskading, så vet jeg ikke om noen som ikke også har mye skam og skyld i forhold til sykdommen. Psykiske problemer, og kanskje særlig selvskading, det er tabu. Det kan være vanskelig også å møte holdningene til folk, sier Ida.

- Jeg ønsker å bidra til at holdningene til folk blir bedre. I noen tilfeller har holdningene utenifra vært vanskeligere enn selve sykdommen. Når jeg får de mulighetene til å bidra med mitt, synes jeg det er riktig å benytte meg av dem. Det angår mange. Mer åpenhet trengs, sier Ida.

Vil avdramatisere innleggelser

Det å være innlagt på psykiatrisk ønsker hun også å bidra til å avdramatisere.

- Jeg tror aldri jeg har ledd så mye som når jeg har vært innlagt. Det har vært noen grusomme år, men nå som det er som det er, ville jeg ikke vært foruten dem heller fordi jeg har fått en annen forsåelse for livet. I dag har jeg det bra. Men jeg tror ikke jeg hadde satt så stor pris på, for eksempel å kunne koke poteter og strikke skjerf, hvis ikke jeg hadde vært gjennom det jeg har opplevd, sier hun.

Fordferdelige år

I seks år laget hun sin egen videodagbok. Ca 100 - 150 timer materiale har hun på tape.

- Det var noen vanskelige, forferdelige år. Noe av videodagboken min er brukt i filmen, men det vanskeligste fra dagboken er på bare litt over ett minutt.

- Hva tenker du om at hele Norge nå får bli kjent med deg og din historie gjennom filmen på VGTV?

- Jeg tenkte på det i går. 29. november skal jeg holde et foredrag for helsesøster og rådgivere om psykisk helse. Dagen etter skal jeg legges inn på en psykiatrisk avdeling for lettere pasienter. Et sted for dem som er lettere syke, deperimerte eller utbrente. Da er jeg sikkert utbrent i tillegg så det passer jo i grunnen veldig bra. Selv om jeg klarer meg tilsynelatende bra, kan det være en stor jobb bare det å ha puls, å holde meg i live. Det har vært mye, og jeg ser frem til å komme bort og få litt påfyll igjen, sier hun.

- Men hele Norge blir uansett ikke kjent med meg. De blir kjent med at det går an å ha det grusomt, men det går an å få det bra også. Det er en mulighet, uansett hvor håpløst det måtte virke. Jeg håper at min historie vil bryte tabuer og gi håp til andre, selv om det koster å stå frem.

Følelsene intense ennå

- Hvordan har du det nå?

- Det kan ikke sammeliknes med hvordan det var før. Men det er fortsatt en stor jobb. Følelsene mine er veldig intense, og jeg vet aldri hvor jeg har megselv hen, sier hun.

- Jeg har hatt det grusomt, men nå har jeg det stort sett bra. Men jeg vet ingen ting om fremtiden, annet enn at den tiden jeg har nå, det nytter å kjempe for den, og den finnes. Nå lever jeg drømmen min. Drømmen var å ha gode dager. Kanskje kan det gå til helvete igjen, men man må ha håp og leve videre. Jeg står veldig for tro, håp og kjærlighet. Og kardemommeloven, sier Ida.

Hun forteller fra den tiden hun var langt nede.

«På utsiden»

- Jeg hadde ikke peiling. Når folk ville ut og kjøpe sko. Jeg tenkte hva er det som gjør at det inni dem som gjør at der så glade og vil gå ut og drikke kaffe og kjøpe sko? sier hun.

- Ikke det at det nødvendligvis er min store drøm å gå ut og handle sko nå heller, men jeg skjønner at det går an å ha det det bra og sette pris på sånne overflatiske ting. Men også, hvis det går dårlig, så kan jeg akseptere det, sier Ida.

De positive opplevelsene med å ha det godt var noe som en stund var veldig langt unna.

Nyter inntrykkene

- Nå skal jeg til Hove og spise napoleonskake og se på havet. Nyte det. Jeg husker en gang for en god stund siden, så ville mamma så gjerne ha meg med til Lyngør for å se på havet. Da bare satt jeg å venta på å komme hjem igjen. Jeg kunne like godt sett på havet på en TV-skjerm. Mens nå kan jeg hoppe og sprette, se og lukte på havet, og sette pris på det. Det vil jeg gjøre så lenge det varer denne gangen. I neste motbakke så vet jeg det går an å hoppe og sprette igjen, sier hun.

- Å sette pris på de kanskje «små» tingene når man klarer det, det er alle de små tingene i livet som gjør det så stort, sier hun.

Ingen enkel solskinnshistorie

- Jeg vil ikke at det skal være noen solskinnshistorie. Jeg vet at det kommer mer, men det er jeg forberedt på. Så jeg lever her og nå, og det er bare det jeg kan. Å satse på det beste og tåle det verste.

Hun har gode tanketeknikker som hjelper henne på den mer gledesfylte veien videre.

- Det finnes selvfølgelig masse å klage over. Men dat handler om fokus. Jeg kan fokusere på alt jeg ikke får til, fortiden, innleggelsene, selvskadingen og rusmisbruket. Men jeg vil heller sette fokus på at jeg er så heldig som ikke er der nå. Jeg er glad og takknemlig for at det ikke er sånn lenger nå.

Vil bryte ned tabuer

Alle de positive tilbakemeldingene hun får fra kjente og ukjente kan også føles litt vanskelige å ta inn akkurat nå.

- Jeg klarer ikke helt å ta til meg alle de gode tilbakemeldingene. Følelsene mine henger liksom ikke helt med, men det er vel sikkert naturlig siden det ikke er så lenge siden jeg var veldig syk. Det er vanskelig å stå frem med fordi det er så tabu. Nettopp derfor er det så viktig. Å bryte tabuer og snakke om ting som er helt menneskelige. Å være menneske er for alle både godt og vond. Vil det si at det er tabu å ha et menneskeliv? spør hun.

Du kan se «Idas dagbok» her.

Artikkeltags