Bjørnar Thorsen (46) vet fortsatt ikke hvorfor han ble tvangssendt til Lunde offentlige skole på Krokvåg. På spesialskolen ventet seks år med kulde, juling og seksuelt misbruk, sier han.

Bjørnar Thorsen ble hentet hjemme i Sandefjord av to menn i en blå Renault 16 TL en augustdag i 1970. Moren sendte med ham en pose med klær. Ingen ga ham noen forklaring. Han var syv år gammel.

Skole for evneveike

Mens resten av familien ble igjen i Sandefjord, ble Bjørnar sendt til Lunde Offentlige skole på Krokvåg. Dette var en spesialskole for såkalt evneveike gutter.

- Det var brutalt. Jeg hadde ingen klær, ingen leker, ingen verdens ting.

- Posen med klær fra mor?

- Den ble «borte».

Guttungen fikk kjeft når han spurte hva som skjedde. Da han prøvde å løpe sin vei under en rast, fikk han juling.

Vold i Jesu navn

- På Lunde skole var det juling og Fadervår fra første dag, hevder Bjørnar.

- Vi ble slått både med håndflate og knyttneve; noen ganger fikk vi rett og slett juling. Både «tantene» og «onklene» kunne straffe, og et par av dem likte å slå, forteller Bjørnar.

Straffen kom fort. Å gå utenfor gjerdet, skitne til klærne eller ikke komme på tiden var nok.

- Å legge seg uten mat var også vanlig. Eller husarrest.

Med løkke rundt halsen

- Vi ble også sperret inne, i vedskjulet eller det vi guttene kalte for «slemmerommet». Der ble vi bakbundet og fikk en løkke rundt halsen. Vedskjulet ble brukt vinter som sommer.

Men det verste var slemmerommet.

Menn kom utenfra

- Vi kunne bli hentet til slemmerommet om natten. Da ble det sluppet inn menn utenfra. De voldtok oss. Noen likte også å slå.

En gang fikk Bjørnar slått tilbake.

- Jeg fikk dratt til ham over kinnet og halsen med beltespenna mi. Han var prest.

Bjørnar tror ikke mennene som kom nattestid var lokale.

- De snakket østlandsdialekt.

Bjørnar mener også at guttene ble dopet ned i forbindelse med aktivitetene på slemmerommet.

- Noen ganger våknet vi i ørska og kjente bare at vi hadde vondt.

Rop og smell kunne stadig høres fra slemmerommet om natten.

Ble tvunget til å spise

Guttene på Lunde måtte legge seg tidlig om kvelden.

- Soverommene hadde toveis radio. Snakket vi sammen, kom det «ti stille!» ut av høytalerne. De spilte «oppbyggelig» musikk etter at vi la oss.

Matserveringen var monoton.

- Vi fikk den samme maten dag etter dag. Ting du ikke likte ble trykket ned i halsen på deg, bokstavelig talt. Vi måtte synge bordvers, og vi skulle like maten. Bød den oss imot, kunne vi risikere å få ansiktet trykket ned i vårt eget oppkast.

Bjørnar grøsser.

- Det er mye rart jeg ikke kan spise i dag. Jeg kjenner lukta og må gå og spy.

Fikk gå på Dypvåg skole

Bjørnar likte å lære og drømte om å bli arkitekt. Han var veldig flink til å tegne.

- Undervisning som var tilpasset unger med virkelige lærevansker og som ble regnet for tilbakestående, ble fort kjedelig.

Etter to år fikk Bjørnar begynne på Dypvåg skole. Der klarte han, som eneste 10-åring i landet, å ta båtførerprøven. Dette vakte så stor oppmerksomhet at en journalist fra Aftenposten dukket opp.

- Han spurte hvorfor jeg var forslått og hadde blåveis, men da fikk han beskjed om å pakke seg vekk litt brennkvikt!

Å gå på vanlig skole var en lettelse.

- Jeg ble ikke mobbet, men følte meg nok litt utenfor.

Likevel måtte han innrette seg etter regimet og reglene på Lunde.

- Jeg fikk aldri lov til å ha skolekamerater med hjem, eller gå på besøk eller i bursdag til venner og annet som barn vil.

Selv fikk Bjørnar aldri feiret bursdag som barn. Han måtte snike seg unna for å leke med kameratene.

- Da ble det en kjapp tur over heia. Ble det oppdaget, vanket det juling eller annen straff.

Hvor var kjærligheten?

Ifølge Bjørnar var livet på Lunde preget av mye kristendomspugging og lite nestekjærlighet. Volden har satt spor. Bjørnar har nedsatt syn og er døv på venstre side.

- Kan du fatte hvordan det går an å straffe barn som ikke har gjort noe galt? spør han.

- Alt var strengt. Jeg opplevde aldri kjærlighet. Det var ikke mange lyspunkter på Lunde skole.

- Vi var riktig nok på hytte- og båtturer av og til, men det var ikke noe stas det heller.

- Var det noen du kunne betro deg til?

- Nei.

To varme mennesker

To personer viste omsorg for Bjørnar under tiden på Lunde. Den ene var Inga Grimsland som jobbet som vaskehjelp på skolen.

- Tante Inga hadde hjerte og varme til de grader. Hun ga meg vafler og jordbærsyltetøy, minnes Bjørnar.

Han besøker henne fortsatt jevnlig på Krokvåg.

- Jeg vil aldri glemme kjærligheten hun og mannen Ivar ga meg. De er blitt min familie.

Skolebussjåføren på Dypvåg, Salve Bakke, var det andre lyspunktet.

- Han hadde høyreratta buss, og jeg var den eneste som fikk lov til å styre den. Jeg fikk kjøre 300 meter. Det gikk i rykk og napp, men det var moro!

Bjørnar omtaler Salve Bakke som «godheten sjæl».

- Han tok seg litt av meg, og en helg fikk jeg bo hjemme hos dem. Da fikk Bjørnar koteletter og surkål til middag.

- For første gang på de åra fikk jeg ordentlig mat. Jeg fikk sitte oppe og se på tv. Jeg fikk ros. Og jeg fikk potetgull!

Tårene renner på den voksne mannen.

Ble også bussjåfør

Livet til Bjørnar fortsatte å være vanskelig også etter at han ble sendt hjem som 13-åring. Stempelet som «idiot» satt hardt, og han opplevde heller ingen støtte fra familie, leger eller instanser.

Da Bjørnar gikk folkehøyskole på Elverum, forsøkte han å ta livet av seg. Han svelget piller og måtte pumpes. Dette kom det faktisk noe godt ut av.

- Legen som behandlet meg kunne fortelle at jeg ikke hadde, og aldri hadde hatt, epilepsi, forteller Bjørnar, som hadde levd med denne feildiagnosen siden han var barn. Dermed kunne han ta lappen. Også for klasse to.

Snart svingte han opp foran «Ruten» i Tvedestrand i en feit Mercedes turbuss. Han ville hilse på Salve.

- Han mista kaffekoppen og begynte å gråte. Jeg gråt selv også. Det var sterkt.

Salve Bakke kom også og besøkte Bjørnar i Sandefjord etter tiden på Lunde.

- Jeg har klart meg!

Bjørnar Thorsen har klart seg godt her i livet, til tross for kortene han fikk utdelt.

- Jeg er ikke blitt alkoholiker eller narkoman. Jeg røyker ikke engang! Jeg er stolt av å ha klart meg, sier han.

- Er du en lykkelig mann i dag?

- Nei. Jeg kan ikke kalle meg lykkelig, men lykken har smilt til meg.

Bjørnar har funnet kvinnen i sitt liv, og er i dag lykkelig gift med sin Alina fra Hviterussland.

- Jeg har gjennomgått et helvete, men har fått en fantastisk flott kone. De beste årene i livet mitt kom etter at jeg giftet meg.

Dårlig forhold til barnevernet

Barnevernet kaller han bare for «Gestapo».

- En uke etter at jeg giftet meg, ringte de fra barnevernet. De sa at dersom vi fikk barn, ville de automatisk komme og hente dem! Alina lurte på hva slags land hun var kommet til.

Bjørnar fikk også et helt spesielt forhold til en helt spesiell katt; pusen Wittus, som hadde samme bursdag som sin eier. Han hadde Wittus i 14 år.

- Den dagen Wittus døde, var det krise.

Ligger våken om natten

Bjørnar Thorsen har mange søvnløse netter.

- Det er mye som aldri kommer frem. Jeg kunne fortelle mye mer, men det ligger dypt

- Gnager det like mye ennå?

- Ja!

- Hva kan rette på dette?

- Jeg vil ha en unnskyldning fra Sandefjord kommune. Sandefjord var plasseringskommune og bestemte alt.

Senere synes ikke Bjørnar at kommunen opplyste ham om hans rettigheter når det gjaldt hjelp fra det offentlige.

- De tok fra meg barndommen og forfulgte meg gjennom oppveksten. Med så mye motgang, regnet jeg med et veldig kort liv!

Tross alt har han beholdt gudstroen.

- Troen har variert fælt. Nå har jeg kommet til at Gud er god, men han har store problemer med bakkemannskapet!