Terningkast 6: Vond og brutal - men nødvendig

Sterkt: I boken «Nådeløse nordmenn ? Gestapo» kommer det frem opplysninger om at en av de mest brutale nordmennene i det tyske sikkerhetspolitiets tjeneste, er gravlagt på Flosta kirkegård.

Sterkt: I boken «Nådeløse nordmenn ? Gestapo» kommer det frem opplysninger om at en av de mest brutale nordmennene i det tyske sikkerhetspolitiets tjeneste, er gravlagt på Flosta kirkegård. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Flere folk fra Tvedestrandsregionen navngis som angivere og torturister for Gestapo i tredje bind av «Nådeløse nordmenn». I boken kommer det frem at en av de mest brutale nordmennene i det tyske sikkerhetspolitiets tjeneste er gravlagt på Flosta kirkegård.

DEL

Det er forfatter og NRK-journalist Eirik Veum som har skrevet den brutale historien om de mer enn ett tusen norske kvinner og menn som gikk inn i tjeneste for det tyske statspolitiet – Gestapo – under siste verdenskrig. Flere var fra Tvedestrand, Dypvåg, Holt og Flosta.

Brutalt

Sett fra et lokalt perspektiv starter boken brutalt, ved at forfatteren vier første kapittel til en vandring på den vakre og fredfulle kirkegården i Flosta, vest for Tvedestrand. Der ligger en av Gestapos mest brutale norske medhjelpere begravet sammen med sin kone. For de aller fleste er dette ikke kjent.

Vedkommende er navngitt i boken, men i kapittelet fra kirkegården har Veum valgt å la vedkommende være anonym. Dette gjør Veum bevisst, for å få leseren til å tenke på at selv den mest grufulle torturist, er et menneske!

Drap

Dette skriver Eirik Veum i sin beretning fra Flosta kirkegård: «Mannen som ligger begravet her er omtalt i denne boken. Det spiller ingen rolle hvem han var eller hvor han tjenestegjorde. Han kan være et symbol på dem alle. Et eksempel. At mannen ikke navngis handler om å ta vare på verdigheten rundt hans og konas gravsted».

«Han var en dem som ble ansatt i det tyske sikkerhetspolitiet, i det vi omtaler som Gestapo. Gjennom en lang periode jobbet han ved denne politiavdelingen, og var en av de siste som forlot kontorene om kvelden 7. mai 1945 mens det fortsatt var glør etter brente dokumenter i peisen.

Mannen som er gravlagt her gjorde seg skyldig i grov tortur. Han pinte og mishandlet fanger han var med på å avhøre. Banket dem sanseløse. Slo dem med batonger og køller til de ikke kunne stå oppreist på flere uker. Pisket dem og lot dem blø. Hånet dem. Spyttet på dem. Kalte dem feige og ynkelige. Han var også med på å drepe et annet menneske. Selv var han en familiemann», skriver Veum.

Han legger til at saken til mannen kom sent opp i rettsoppgjøret etter krigens slutt, og at det trolig reddet hans liv. Dersom han hadde vært fremstilt for domstolen tidligere i krigsoppgjøret, ville han trolig ha blitt dømt til døden ved skyting. Istedenfor fikk han en meget streng fengselsstraff av domstolen.

Påminnelse

«Hva fikk barna vite? Fortalte han dem om hva han hadde vært med på? Hva fortalte han barnebarna? For dem var han god og snill. Og trengte de egentlig å få vite om det? Hadde et noen hensikt? De var jo glade i ham. Han betydde noe for dem. Selv om han hadde utført handlinger ingen kan tilgi, var han god. God mot dem. Jeg har ønsket at dette lille avsnittet, denne beretningen fra kirkegården, skal leses før hovedinnholdet i boken. Dette er en påminnelse om at gjerningspersonene også var mennesker. De var noens mor eller far.», fortsetter Weum.

Omdiskutert

Det er hevet over tvil at også «Gestapo», som er tredje og siste bind i Eirik Veums triologi om nordmenn som gikk i tysk tjeneste, vil skape debatt. Mange er sterkt kritiske til at NRK-journalisten navngir de mange tusen nordmenn som gikk i tysk tjeneste.

Det er også hevet over tvil at bøkene har rippet opp i mange sår og avslørt skjulte familiehemmeligheter. I de to tidligere bøkene har Veum tatt for seg hirden og statspolitiet, mens det i tredje bind er nordmenn som gikk i det fryktede Gestapos tjeneste det handler om.

Neste år er det 75 år siden krigen brøt ut i Norge, og 70 år siden Norge gjenvant sin frihet. Så lenge etter bør det være såpass åpenhet om det som skjedde – til tross for at det kan støte uskyldige etterkommere.

Etterkommerne har ingen grunn til å føle skyld for forfedrenes ugjerninger. Og det er nettopp dette Veum ønsker å formidle med sin innledning fra kirkegården som ligger et steinkast unna en av de største tyske befestningene langs Sørlandskysten, Kalvesund fort.

Stusse

Når man leser denne massive boken på nesten 1200 sider, stusser man av og til ved noen av personene som er omtalt – rett og slett fordi deres forhold til Gestapo kan synes noe perifert. Likevel mener denne anmelder det var riktig av forfatteren å ta de med. Rett og slett for at man ikke skal få en debatt om hvorvidt Veum selv setter seg til dommer over den enkelte som i sin tid var mistenkt for å gå fiendens ærend.

Det er prisverdig av Veum at han er konsekvent på disse områdene. De grufulle episodene han omtaler er behandlet på en nøktern måte – djevelskapen taler for seg selv.

Kvinnene

Det mest oppsiktsvekkende i boken er hvilken aktiv rolle mange kvinner spilte i tjeneste for Gestapo. Ofte var kvinnene langt mer utspekulerte og rå i sine handlinger, enn mennene. Dette er et relativt ukjent kapittel i norsk krigshistorie – og er et viktig bidrag til at ettertiden skal få et så fullstendig bilde av det som skjedde i Norge under okkupasjonsårene.

Flere av de omtalte kvinnene har også angitt sine ektemenn til tyskerne. Det er hjerteskjærende å lese om slike episoder.

Sørlandet

Gestapos hovedkvarter på Sørlandet holdt hus i Arkivet i Kristiansand. Her foretok man de mest brutale avhørene – før fangene ble sendt videre til fangeleire i Norge eller Tyskland.

Mer enn 100 sørlendinger gikk i det tyske statspolitiets tjeneste – og flere var fra Tvedestrandsdistriktet. Nordmennene fungerte ofte som tolker eller kontorfunksjonærer, men deltok fullt ut i tortur og mishandling. Boken forteller om nordmenn som var langt mer brutale enn sine tyske overordnede, og det hendte at tyske offiserer måtte gripe inn fordi nordmennene ble for brutale og voldelige.

Frimerkekjøp

En av Gestapos viktigste informanter i Tvedestrand var NS-medlem, og han fikk dermed jobb i posten – noe som ga vedkommende en mulighet til å kontrollere brev og pakker. Gjennom sin kontrollvirksomhet rapporterte han om alt mistenkelig som skjedde i byen til det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet i Kristiansand.

Kjøp av eldre norske frimerker, fremfor de nye med portrett av Vidkun Quisling var av de ting som i følge boken skal ha blitt innrapportert som en fiendtlig handling.

I august 1942 var det flere av byens borgere som gikk med en blomst i knapphullet for å markere Kong Haakons fødselsdag – noe som førte til arrestasjoner.

Likvidasjoner

De mange angiverne skapte store problemer for Milorg og hjemmefronten, noe som førte til mange likvidasjoner av de man mente utgjorde en trussel mot motstandsbevegelsen.

I «Nådeløse nordmenn – Gestapo» - beskrives det hvordan en mann fra Holt som var ansatt i Telegrafverket, ble skutt og drept på åpen gate på Majorstuen i Oslo i september 1944. Bakgrunnen var at motstandsbevegelsen mente holtingen var angiver og utgjorde en potensiell trussel mot Milorgs avlytting av telegraftjenesten.

Viktige bøker

Eirik Veums tre binds verk er et viktig bidrag til norsk krigshistorie. Bøkene kan brukes som oppslagsverk, men det viktigste er likevel at de gir et innblikk i hvilke grufullheter som enkeltmennesker kan begå mot menneskeheten. Konflikter i moderne tid viser dessverre at man ikke har lært av fortidens synder.

Boken til Eirik Veum er vond og brutal – men nødvendig!

Mannen som er gravlagt her gjorde seg skyldig i grov tortur. Han pinte og mishandlet fanger han var med på å avhøre. Banket dem sanseløse. Slo dem med batonger og køller til de ikke kunne stå oppreist på flere uker.

Artikkeltags