Død og røre i Tvedestrand

Verken Hans Olav Lahlum eller noen av de andre på Krimfestivalen klarte å løse krimgåten. Nå får de svaret! Foto: Marianne Stene

Verken Hans Olav Lahlum eller noen av de andre på Krimfestivalen klarte å løse krimgåten. Nå får de svaret! Foto: Marianne Stene

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Verken krimforfatter Hans Olav Lahlum eller publikummerne som deltok på krimfestivalen i Bokbyen klarte å finne løsningen på Guttorm Eskild Nilsens krimgåte. Nå kommer svaret!

DEL

Dette har skjedd:

Frilansjournalist Lydia Salvesen kommer med schäferhunden sin til Tvedestrand fordi gammelredaktøren i lokalavisa har fått tips om at noen forsøker å bestikke politikerne for å få «gjennom» en utbyggingssak. De som ikke tar imot penger, trues på livet!

Lydia skal treffe gammelredaktøren, men han er som sunket i jorda.

Les også: Mordsaken ble henlagt

Om natta finner Lusepelles matfar et blodig kvinnelik i Hulgata. Journalist Håkon Kjellvik ser litt nøyere etter og «liket» viser seg å være ei utstillingsdokke full av rødmaling.

Reklame er fine greier

Selv om «liket» bare var ei utstillingsdokke, bestemte de to seg for å ringe lensmannen.

- Han får i alle fall hente bikkja før Dukene får kloa i den. Selv en velvoksen schäferhund har lite å stille opp når Norges sterkeste ordfører er på krigsstien etter hunder som driter alle veier, sa Kjellvik. Han fant fram mobilen og bladde i kontaktlista da katteeieren grep ham hardt i armen.

- Nå hær e det! Du vet vel hva som skal skje i morra?!

- Du mener vekkelsesmøtet i Filadelfia...?

- Bruk haue, då mann! Krimfestivalen, for svingende! Lahlumen og resten av den kriminelle åndseliten er på vei til Tvedestrand! Og de vil ha presseomtale.

- Du mener at dette er et «stunt» satt i scene av Bokbyen?

- Naturligvis! Kløvstad, PR-geniet, er hjernen bak. Smart kar til å bu i Ændal.

- Jeg lar meg ikke bruke i den slags markedsføring! fastslo Kjellvik. Han knuste sigarettstumpen under skohælen med et karakterfast tramp.

- La oss tvert imot være med på leiken, det kan mi dra nøtte av, alle mann. Du får et godt oppslag, en skikkelig kiosk-velter. Du husker jo haloween-ranet i kiosken te Svein. Reklame er viktig, sedu! Når sant skal sies har salget av kåserier gått litt kleint i det siste.

- Men hva skal vi gjøre med bikkja?

- Få låne telefonen, så skal e få ein e kjenner til å hente beistet med det samme. Tenk å skremme vannet av Lusepelle på den måten! Da va jaggu bære så vidt ikkje vannet gikk på me au!

Tilbake i redaksjonen tok den gamle ringreven regien:

- Nå skriver mi artikkelen og legger den klar til nettutgaven. Du ringer lensmannen i morra like etter at butikkene har åpna. Då får mi maks effekt. Si at du har fått tips om et damelik i Hulgata. Ikkje fortell akkurat å det liggæ henn. Dei har godt av å leite litt. Då rekker det å samle seg møe folk og mi får litt show.

Morgenen etter brukte politifolka en god stund på å finne det riktige smuget. Og dokka med rødmaling var så livaktig at selv garvede lensmannsbetjenter, herdet av mange års tjeneste i Åmli, grøsset. De nærmet seg forsiktig for ikke å ødelegge spor, og sukket av lettelse da de kunne konstatere at det ikke var et levende menneske som lå der aldeles dødt.

Men stor ståhei ble det!

Johnsens skjegg blir enda hvitere

- Så møe ståk har det ikkje vært i Stranna siden urmakeren herjet, sa Per Jørg Johnsen til seg selv da han vandret nedover Hulgata.

Han hadde fått bestilling på «De tause vitner» av den legendariske rettskjemiker Charles Bruff, og måtte hente boka i lagerrommet han leide i huset som utgjorde den ene halvparten av smuget utstillingsdokka var funnet i.

Huseieren var i ferd med å pusse opp og en haug med skrot lå foran døra til boklageret.

Per Jørg lempet bort tapetruller, fiskebollebokser og annet skrot. Underst lå enda ei utstillingsdokke. Han grep tak armen for å dra spetaklet til side.

Dokka viste seg å være et ordentlig lik! Johnsens skjegg mistet momentant enda mer av fordums glans, og da han skulle ringe politiet, skvatt telefonen ut av fingrene hans som et vått såpestykke. Han måtte krabbe rundt på alle fire for å finne den igjen.

I sin forvirrede tilstand tastet han dessuten feil nummer. Halvveis i sin stakkato rapportering, hørte han journalist Kjellvik kremte i andre enden av tråden. Men faktorenes orden er som kjent likegyldig.

Seint på kvelden nærmet dødlinja seg og Kjellvik oppsummerte:

1. Ett lik viste seg å være ei utstillingsdokke, mens ei utstillingsdokke var et lik.

2. Lensmannen var oppringt av en kenneleier som ville bli kvitt en masete hund. En chip under pelsen avslørte at eieren het Lydia Salvesen – identisk med den myrdede kvinnen.

3. Bak gjerde til naboeiendommen lå myrdedes veske, tydeligvis slengt av gårde.

4. I veska lå ei dagbok hvor det var stukket inn et papirark; et notat skrevet av en lokalkjent person. Datoen stod øverst i høyre hjørne. Kvinnen måtte ha fått papiret kvelden i forveien, like før hun begynte sin korte, dødfødte karriere i utstillingsbransjen.

Notatets innhold var høyst oppsiktsvekkende: Internasjonale finansakrobater hadde i hemmelighet kjøpt et område ved nye E-18. Ifølge de offisielle planene, som utbyggerne forsøkte å bestikke og true politikerne til å vedta i rekordfart, skulle det bygges et konferansesenter. Det var et skalkeskjul for den egentlige virksomheten: Norges største bordell!

Kjellvik husket en sambygding som gikk på gledeshus og var kommet ut igjen med tilgodelapp.

Notatet avsluttet dramatisk: Investorenes håndlangere var kommet til Tvedestrand, rikelig utstyrt med kontanter. Hvis det ikke nyttet med penger, hadde de enda mer kontante metoder...

Blodflekker i førersetet

Folk som stod utenfor Terna kafé lørdag formiddag gjenkjente med en gang mannen som kom slentrende uryddig over brusteina: krimforfatteren og historikeren Hans Olav Lahlum. Heldigvis ga ikke det lokale publikum uttrykk for sin interesse like spontant som en eldre mann på boklansering i Oslo: «Jøss, finnes du i virkeligheten?!»

Krimgåten som var presentert i Tvedestrandsposten tirsdagen før, skulle løses av forfattere og et kløktig publikum. Men diskusjonen var halvhjertet. Oddvar Pedersen utbrøt etter en stund: «Mi dysser ned heile saken!»

Nettopp da kom en mann løpende opp trappa og stakk en lapp i handa på bokbysjef Solveig Røvik. Hun bleknet. Forsamlingen ble dødstille.

- Lensmannen frykter at det har skjedd enda et mord. Bilen til gammelredaktøren er funnet ved Arne Garborgs vei 36. Ulåst. Blodflekker i førersetet. Tydelige spor etter kamp. Redaktørens mobiltelefon er funnet på gulvet under passasjersetet. Politiet opplyser at han ble oppringt av den myrdede kvinnen i går kveld!

Bomodden ser spøkelser

Om vinteren måtte parkeringsvakt Svein Bomodden sette vekk treskoa og ha jakke over den kritthvite uniformasskjorta. Det ergret ham, men nå trengtes varme klær. Han var ute på sin nattlige runde da lilleviseren passerte tolv-tallet. Iskald tåke sèg inn fra fjorden, tett som i en Maigret-roman.

En enslig, mørk bil stod på plassen i Bakkeskåt. Bomodden fikk samme pirrende følelse som når han hadde en velvoksen elgokse på kornet. Det var riktignok gratis å parkere om natta, men bilen hadde for lengst overskredet maks P-tid. Det eneste som engstet vakten var de utenlandske kjennemerkene.

Bomodden stivnet med gebyrblokka i handa. Han skimtet en skikkelse i skyggen ved det gamle trelastutsalget. Han pustet lettet ut da gjenferdet ga lyd fra seg og materialiserte seg som Helge Johansen. Sistnevnte skiftet kurs for å slå av en prat. De var jo i samme bransje, så å si. Helge reparerte bulkene som rasende bileiere slo i biltaket.

- Han derre der kan du trøgt bøtelegge. Bilen har’kje bevega seg så møe som en millimeter de siste to døgna.

Helge tidde plutselig og dro Bomodden lynraskt med seg inn i skyggen av ei falleferdig bu.

- Se der! hvisket han, knapt hørbart.

Utenfor Dags Pub kom to menn bærende på en stor sekk. De speidet vaktsomt, før de snek seg over parkeringsplassen. Sekken buktet seg desperat da den ble lempet inn i bagasjerommet. De to mennene forsvant fra bilen igjen.

Lensmannen jobbet overtid og løftet av røret på første ring. Han ga agentene beskjed om å holde parkeringsplassen under oppsyn. Selv skulle han tilkalle forsterkninger, hvor nå de var å finne, før han sluttet seg til innsatsstyrken. Han ville parkere bak rådhuset, og åle seg forbi Amdals gamle fiskebutikk.

Dessverre kom kjeltringene tilbake til bilen før forsterkningene var på plass. Den ene gangsteren svingte inn mot heia og plasserte to stresskofferter på bakken, men hans medsammensvorne lempet en trillebag inn i baksetet, satte seg bak rattet og startet motoren.

Lensmannen stormet fram med pistolen i hoftehøyde. Mannen i bilen ga full gass. Da han skulle stanse for å plukke opp kollegaen og koffertene, fikk han i speilet øye på lensmannens kullsvarte pistolmunning. Han ombestemte seg, og det var lurt av ham. Hadde lensmannen husket å slå av sikringen på våpenet, kunne situasjonen blitt farlig!

Mannen innved heia hadde stanset for å slå lens. Nå gjaldt det å slå lensmannen! Han treiv koffertene og stormet i retning sentrum.

Jakt på liv og død

Lensmannen var vant til å løpe etter hjemmebrennere på Vegårshei, og ga ikke opp når han først hadde los.

Kjeltringen foran ham var veltrent, men var ukjent i Tvedestrands smug og dystre bakgater. Dessuten hadde han italienske selskapssko med randsydde, speilglatte lærsåler.

Heseblesende halset han forbi butikken hvor Jørgen Berg før i tida solgte lutenakker.

På høyde med Tvedestrandsposten hadde han lensmannen bare tjue meter etter. Men plutselig forsvant beina under lovens håndhever og han ble sittende på fua. En duft av hundebærsj pirret neseborene.

Sheriffen kom seg opp igjen. Byttet var nå bare en skygge utenfor Reidar Christensen AS. Lensmannen øynet likevel en sjanse. Mens han stormet mot Slepa fisket han pistolen fram fra bukselomma. Denne gangen husket han sikringen. Han var så skjelven at skuddet gikk av i vilska, men smellet gjallet mellom husveggene og fikk strikkepinnene i Turids Garn og Manufaktur til å klirre. Mannen med koffertene ble stående lamslått flere sekunder.

Lensmannen brente av på ny. Da kruttrøyken hadde lagt seg, så han gangsteren i fullt firsprang langs Tjenna. Han ble plukket opp av den mørke bilen, som forsvant i stor fart.

Kåre Lillebø må ha frokost

Kåre Lillebø hadde tidlig søndag morgen fått melding om driftsstans i renseanlegget på Tangen. Gummier hadde gjort pumpe nr. 3 til den reine strikkmotoren. Kanskje kunne Dukene innføre lokalt forbud mot salg av hygieniske artikler. Det ville spare Kåre for mange ergrelser, og folketallet ville stige.

Kåre hadde ikke rukket frokosten før han dro hjemmefra, så han bestemte seg for å få en matbit på Terna kafé.

(For å få handlingen i denne historien til å gå ihop, hadde innehaveren åpnet allerede klokka sju, selv om det var hviledag. Det kan dessuten tilføyes at da nevnte kafévert parkerte på Knud Knudsens plass, forsvant to menn fra de nedgravde søppelcontainerne.)

Ordfører Jan Dukene var ute på tidlig inspeksjonsrunde for å se til at byen var ren og pen på krimfestivalens siste dag. Han møtte Kåre nettopp ved søppelcontainerne.

- Lokket på den søppelsjakta der borte står piskadausen pip åpent. Det må ha kilt seg, utbrøt Kåre og gikk for å undersøke.

- Si ifra hvis du trenger rå kraft! ropte Dukene håpefullt etter ham.

- En bolt er ødelagt. Men hva i holingen?! Det ligger en stresskoffert der nede. Vent litt, så skal e gå bort i bilen og hente bambusstanga med dasspapirkroken.

Øyeblikket etter hadde han fisket opp, ikke bare én, men to kofferter. Han ga dem til ordføreren, og hentet verktøykassa for å skifte bolten i hengselet.

Dukene konsentrerte seg om koffertene. Som gammel politimann fikk han kjapt åpnet låsene og stirret på innholdet med vidt oppsperrede øyne, før han lukket dem (koffertene) med to skarpe smell.

Kåre kikket spørrende opp.

- De herre skal e ta mæ a! utbrøt ordføreren og småløp mot administrasjonsbygget. Hadde noen møtt ham, ville de sett gylne dollartegn i øynene hans.

Ved informasjonstavla midt i Fjærkleivene stod to sortkledte menn med solbriller og fulgte opptrinnet. Hvis ikke det forbaska lokket hadde kilt seg, ville de ha fått tak i koffertene som var blitt kastet i desperasjon under lensmannens kraftige ildgivning.

De tok ikke sjansen på å yppe seg mot den snauklippa branden av en kraftkar som nå hadde sikret seg pengene. Han var åpenbart torpedo i en rivaliserende organisasjon.

De to mennene kastet fra seg de rykende sigarettene og hoppet inn i bilen. Strøsanden som Inge Ramleth omsorgsfullt hadde spredd utover ut over veien, forsvant i en haglskur over fenderkanten.

Det var bare å bite i seg nederlaget. Underverdenen i Tvedestrand, Nordens Chicago, var for tøff!

(Av grunner leseren sikkert forstår, lar vi det være et ørlite håp om at gammelredaktøren fortsatt er i live. Befinner han seg i sekken i gangsternes bagasjerom? Vi setter vår lit til at Lahlum & Co. finner ham neste år.)