Derfor har Berthelsen skrevet den første store boken om norsk sirkushistorie.

– Jeg ble provosert over at gjøgleriet ble skjøvet ut av teater- og kulturhistorien fordi det ikke var «fint» nok. Det er en klar sammenheng mellom teater og sirkus, men den blir sjeldent nevnt, sier Berthelsen og legger til:

– Verdens første klovn opptrådte aldri på sirkus, men på teater!

Først teater

I disse dager kommer hans praktverk av en bok, rett og slett kalt «Sirkus i Norge». Der har han vært rene detektiven for å finne frem til det som snart sto i fare for å bli glemt. Hans egen samling, kalt Det glade arkiv, rommer tusen bind om sirkus alene, samlet gjennom mange år.

– Allerede på 70-tallet begynte jeg å tenke på å samle historien. Da kom for øvrig også Aschehougs åttebindsverk «Norges kulturhistorie», der verken sirkus, artister eller gjøglere ble nevnt med et ord, sier Berthelsen til NTB.

Med et smil legger han til:

– Norge fikk sin første sirkusbygning i 1890. Nationaltheatret ble bygget først ni år senere!

«Født» i 1768

Gjennom nærmere 500 sider forteller han nå selv historien om folkeforlystelsen, og sporer sirkusets vei tilbake i tid. De gamle gjøglertruppene var allsidige, det er først de senere par hundre år at de spesialiserte seg – og mens noen ble sirkusartister, ble andre skuespillere eller ballettdansere.

– Når man i dag snakker om «nysirkus», hvor man lefler med teater igjen, så er jo ikke det noe nytt, ler Herman Berthelsen og forteller om den 40 mann sterke truppen Det store italienske Selskab, som kom til Christiania i 1800.

– De hadde hesteshow, holdt konserter og pantomime, viste sirkus og linedans. Samtidig underviste de i dans og gymnastikk!

Selve ordet «sirkus», brukt slik vi assosierer det i dag, stammer fra England og 1768. Der kombinerte en tidligere militær, Philip Astley, en rekke underholdningsformer – og satte dem sammen på en ny måte: I en rund manesje, der hester, gjøglere og dyretemmere viste sine kunster.

Men først atskillige år senere, rundt 1850, kom sirkuset til Norge.

Ibsen og Aasen

Herman Berthelsen har alltid har vært sirkusinteressert og fulgt med. Men da han dypdykket i norsk sirkushistorie, ble selv han overrasket.

– Omfanget var mye større enn jeg trodde. Det samme var hvilken stor folkefest det var at sirkuset kom til byen. Folk gikk mann av huse, og det gjaldt alle lag av folket – både Ibsen og Wergeland var glade i sirkus, ja, Ivar Aasen også, sier Berthelsen kyndig.

Og så var sirkus vel så mye for de voksne i gamle dager:

Det er ifølge sirkuseksperten nærmet et særnorsk – iallfall særskandinavisk – fenomen at «sirkus er for barn». Det skal ha skjedd etter annen verdenskrig.

– I Norge går det knapt voksne på sirkus uten at de har med seg barn. Går man på sirkus i England, Russland eller Kina, så er det et voksent publikum fremdeles, sier han.

Tror på nysirkus

Spørsmålet om sirkusene vil overleve, tror Herman Berthelsen henger nettopp på dette med hvem man spiller for:

– Så lenge sirkus er definert som underholdning for barn, så har det sin begrensning. Jeg tror at hvis dagens sirkus skal overleve, må de legge om og tenke nytt. I dag er det stor motstand mot dyr på sirkus, og bare et tidsspørsmål før elefanter blir forbud.

Selv har han stor sans for nettopp nysirkus som Cirque de Soleil, som man fnyser av både i sirkus- og teaterkretser.

– Men de har utrolig suksess! Sirkusbransjen er svært konservativ, og vil at ting «skal være som de alltid har vært». Men gjøglerne før i tiden var eksperter på å ta i bruk alt av nye påfunn – til og med Norges første filmfremvisning skjedde på sirkus, sier Berthelsen. Og legger til:

– Sirkus- og gjøglertilværelsen har alltid vært en kamp. Både om publikum, og imot myndighetene med sine mange forordninger. I 1738 var det for eksempel forbudt for linedansere, taskenspillere og andre gjøglere å opptre i Norge! (ANB-NTB)