- Det går ikke mange timene mellom hver gang jeg tenker på ham, sier Mathilde Moland. Hun har hatt en tung periode etter jul. Uvissheten omkring situasjonen til hennes dødsdømte sønn Tjostolv Moland er en påkjenning.

Skjer lite

Mathilde synes det har vært en tung periode etter jul.

- Det har skjedd så lite. Det het seg jo at en høyesterettsbehandling kunne finne sted i januar. Det skjedde ikke. Heller ikke i februar, sier Mathilde oppgitt.

Tjostolv Moland og Joshua French har sittet fengslet over 300 dager i Kisangani. Håpet om å bli flyttet til Kinshasa svekkes, skrev Dagbladet tirsdag.

Blir trolig ikke flyttet

Oberst Jean Philippe Kiama Matra, som er sjef for den forberedende saksbehandlingen i den militære høyesteretten sier at det ikke er noe alternativ å flytte nordmennene til hovedstaden.

- De to domfelte trenger ikke være i Kinshasa for at vi skal kunne avsi dom, sier han til Dagbladet.

Oberstens rolle i saken tilsvarer det som i Norge kalles en forberedende dommer.

- De har kommet til oss og bedt om at vi opphever den forrige dommen. Vi ser nå på dokumentasjonen i saken. Når vi er klare, vil vår avgjørelse bli presentert her i Kinshasa med advokatene deres til stede. Den andre muligheten er at vi flytter prosessen til Kisangani, men vi har ennå ikke kommet dit i saksbehandlingen at vi har tatt stilling til det, sier Matra til Dagbladet.

Konsekvensen av at Moland og French vinner fram i høyesterett vil altså kunne bli at de tidligere dommene blir opphevet og at saken begynner helt på nytt i Kisangani.

I så fall må de to trolig belage seg på nye måneder i byens sentralfengsel.

Tungt når det er stille

Etter måneder med store oppslag i de store avisene, har det etter jul vært ganske stille om Moland og French.

- Det kan være så som så med det ene oppslaget etter det andre. Men det kan være vanskelig når det ikke står noe på lenge heller, sier Mathilde.

- Jeg tror ikke at folk glemmer saken, men likevel kan jeg bli litt redd for det.

Hun er bekymret for sønnen sin.

- Hele situasjonen virker så låst. Advokaten deres har jo arbeidet for å få dem overført til fengselet i Kinshasa. Men det virker som de lokale myndighetene ikke vil. At de sitter der som gisler er nok den brutale sannheten. De håper vel at de skal få noen penger, sier Mathilde.

Påkjenning

- Sønnen din sitter fengslet så langt unna og er prisgitt et så annerledes system. Har du tenkt på hvordan det ville være om han var fengslet for eksempel i Oslo?

- Det kan jo ikke sammenliknes. Da hadde en jo visst at de hadde trygge forhold rundt seg, sier Mathilde.

- Jeg tenker på helsa deres. Både psykisk og fysisk. De lever under konstant uvisshet.

Hun legger ikke skjul på at det også for henne er en påkjenning.

- Det er klart det sliter, sier hun stille. Det går ikke mange timene mellom hver gang hun tenker på sønnen.

Godt at de får besøk

Sjømannsprest Knut Lyngseth er nå i Kisangani for å besøke French og Moland. VG reiser ned neste uke. Mathilde er glad for at de får besøk. Hun vil sende med VGs journalist eplemost, hollandske kaker og lesestoff.

Mathilde blir ofte spurt om ikke hun vil reise ned igjen en tur og besøke sønnen.

- Hvis jeg visste at det var til noe hjelp, skulle jeg gjerne reist ned på dagen, sier hun.

Men da ville hun ha reist sammen med noen som kjente landet. Likevel hadde hun håpet i det lengste at en tur til ville bli unødvendig.

- Jeg skulle jo ønske at de kom hjem før jeg rakk å reise ned igjen, sier hun.

Tur er medisin

Mange spør også Mathilde om hvordan hun holder ut uvissheten rundt hva som skjer med sønnen.

- Hva annet skal jeg gjøre? Jeg må jo bare holde ut. I tillegg er det godt å komme hit på jobb, sier hun.

Om en måned reiser hun og en venninne på pilegrims-tur til Frankrike og Spania.

- Det tror jeg også vil bli god medisin, sier hun.

- Det er det godt å ha en fin tur å se frem til. Målet er å gå over Pyrenéene i fint vær, sier hun.