Ingvild Brattekleiv og Shushanik Safaryan fikk varme opp publikum før Madcon-konserten fredag. De er med i dansegruppa DaBoom med Shakoo Kanda Kanda og Andrew Kaba fra Arendal.

Etter at de hadde danset i kulturhuset, fikk Ingvild og Shushanik komme på besøk til Yosef og Tshawe.

At lokale unge fikk varme opp før Madcon-konserten, var et resultat av samarbeid mellom kulturhuset og Kilden i Arendal.

- Vi har en god dialog med kulturhuset om prosjekter, sa Terje Eikin til Agderposten mandag.

Kos og klem

Madcon-guttene tok varmt imot jentene med gode klemmer, og ba jentene sette seg godt til rette i sofaen for et lite Tvedestrandsposten-fotosession. Yosef ble nysgjerrig på hvor Shushanik kom fra med én gang han hørte navnet hennes.

- Hvor kommer du fra? spurte han.

- Armenia, svarte hun.

- Jeg hadde aldri trodd at vi skulle få komme på besøk til dem i bussen! Vi har bare sett dem på TV! sa Ingvild.

- Det var en ubeskrivelig følelse! En opplevelse! Det var så bra!

- De var skikkelig glade

Andrew Kaba hadde også fått møte Tshawe og Yosef samme dag.

- Jeg var og trente på Trimit, og der traff jeg dem. Jeg har truffet dem tre ganger før, og i dag fikk jeg en klem, sa han.

- De var skikkelig glade, de smilte og var veldig imøtekommende, sier Andrew.

DaBoom tok publikum med storm

DaBoom hadde øvet hele dagen på dansen sin, og de kunne den til punkt og prikke, og publikum hoiet og plystret på dem da de danset på scenen.

- Vi fikk mye lys på oss, og det var masse publikum, mer enn det vi først trodde, sier Ingvild.

- Det var veldig gøy. Vi kunne gjort det igjen! sier Shushanik.

Opp på scenen

Nærmere 600 mennesker hyllet Madcon i Arendal Kulturhus i går. Ei jente og en gutt fikk lov til å komme opp på scenen og danse med Tshawe og Yosef.

I tillegg til å levere en ekstremt god konsert, bar Madcon også med seg et klart kjærlighet- og fredsbudskap.

-Arendal! brølte Tshawe.

- Tror vi på fred i verden!?

- Jaa! hylte salen tilbake.

- Tror vi på fred på vår klode!?

- Jaa! skrek publikum igjen.

- Det er bra, hvisket Tshawe alvorlig mens han kikket ned, og før showet fortsatte videre med fantastisk musikk, liv, glede, humor og og dans.

En drøm i oppfyllelse

Tvedestrandsposten fikk et eksklusivt intervju med Yosef tidlig fredag. Han forteller at Madcon har vært på turné i februar, og turnéen fortsetter ut i mars, i april er det først en del promotering, før de legger ut på en europaturné, og skal innom flere festivaler i Europa.

- Er det slitsomt?

- Hva skal jeg si, det er det livet vi har valgt, det er en drøm som går i oppfyllelse, men det er lov å bli sliten. Men vi liker å kalle det positivt stress. Før, da vi ikke hadde så mye å gjøre, da lagde vi en hverdag for oss selv hvor vi stresset, vi ville gjøre mye. Nå skjer det hele tiden ting, vi gjør fremskritt, og det er mye jobb. Men når du først da tar deg helt fri, føles det så deilig. Da har du rett til å være sliten.

Praktisk turnéliv

Yosef sier at nå er det mer praktisk struktur rundt Madcon. Da karrieren skjøt vill fart for de to, var det mye slitsom reisemåte de bedrev.

- Taxi, fly, taxi, hotell, taxi, taxi, fly igjen, nei, det var masete. Det er sånne ting som sliter ut folk. Nå har vi turnébussen, og det er mye bedre. Her har vi egne rom. Vi kan dra for gardinene og bare slappe av mens vi reiser fra det ene stedet til det andre. På rommet ligger jeg ofte og leser trafikkreglene, for jeg har lyst til å ta lappen.

Gøy med lokale oppvarmere

Madcon synes det er kjempegøy å ha oppvarmingsdansere og band, slik de hadde i Arendal. Intenz og Glattcellegutta fra Arendal og våre DaBoom fra Vegårshei og Arendal.

- Vi har bygd opp en stor del av vår karriere ved å være oppvarmingsband selv, og plutselig er det vi som har oppvarmingsband! Og fremdeles er vi de samme mongisa ennå, sier Yousef og ler.

- For DaBoom er det stort å få varme opp for dere, de har gledet seg lenge og er spente, hva tenker dere om det?

- Det er det som er så givende ved det vi gjør, at vi kan spre glede til mennesker, det er det vakreste. Det er fint også når vi går på gata og møter folk. Når noen stopper og snakker, så forteller de at de har sett oss på TV, og så blir de litt overrasket over at vi er akkurat like i virkeligheten. Vi er sånn. Vi har klart å selge oss slik vi er, det er ikke promotering, det er oss. Vi liker musikk, og vi er litt rare i skallen, sier Yosef.

Rørende glede

Han blir rørt når han ser hvor mye noen ord fra ham kan gi smårollingfans:

- Jeg blir dritglad når jeg ser hvor glade de blir for at jeg har snakket med dem i ti sekunder!

- Har dere nerver før dere går på scenen?

- Vi pleide å ha det en del før, men vi har gjort dette i 17 år, og det finnes visse ting inni deg som forandrer seg. Men vi kan få veldig driv når vi går på scenen før Destiny´s Child, for eksempel, eller på World Music Awards. Men jeg husker hvordan det var, jeg kunne bli svak i knærne, men det er sunt å være nervøs. Da blir du mer fokusert. Ikke likegyldig. Man tenker, før man går ut på scenen, at nå skal vi faenmeg ta dem! Fra å være uggen, nervøs, så blir den følelsen konvertert til ren energi. Det er en bra greie.

Folk trodde på Madcon-guttene

- Husker du første gang dere opptrådte?

- Jeg tror det var på noen av de tidlige By:Larm-greiene, da var musikken vår ikke ordentlig hip-hop, selv om det var det vi ønsket å satse på. Vi var bundet opp av techno fordi produsenten ville ha det sånn. Da vi gikk av scenen fikk vi skryt. En kar fra Mandal sa til oss: «Dere er flinke! Men kanskje dere burde la være med å rappe over techno-musikk», forteller Yosef.

- Man husker slike opplevelser, sier han alvorlig.

- Og da vi var oppvarmingsband for Wu Tang Clan, og vi gjorde det så bra. I avisa dagen etterpå sto det at vår opptreden ble et større høydepunkt enn hovedacten.

Yosef hadde dette avisutklippet i baklomma i ett og et halvt år etterpå.

Positivitet

- Energien deres, den gnistrende, skinnende, dansende, herlige, hvor henter dere den fra?

- Fra positive mennesker! Vi er glade i å entertaine, vi er glade i å ha øyne på oss, vi er klovner, høylytte, vi liker å utmerke oss. Vi har alltid hatt det i oss. Og vi er oppvokst med musikk i heimen. Jeg har vært proffdanser halve livet, og Tshawe, han har hele Norge sett, sier Yosef.

- Det er elementer som strømmer i blodet, elementer vi har fått inn med morsmelka. Fra å holde konserter hvor det er flere vakter enn publikum, er vi nå hvor vi møter stappfulle saler. Stopper bussen vår for rødt lys når vi kjører rundt i Norge, roper folk til oss. Det er masse kjærtlighet over alt. Det er kult å være Yosef i dag.

Stjerner som 13-åringer

- Har dere visst at dere skulle bli stjerner fra dere var små?

- To uker etter vi hadde vært i studio, tretten år gamle, tror jeg vi forsto det. Men man skjønner etter hvert at det ikke er så lett som man tror. Vi har jobbet veldig hardt. Vi har trodd på oss selv, og det har det også vært veldig mange andre som har gjort. At Madcon nå er kjent ut over landets grenser, det har gitt oss mye. Når vi har laget musikk, så er det fordi vi tror folk vil like det. Når det ikke har skjedd, er det et slap til egoet, det er masse opp og ned hele tiden, men så klynger du deg til en småting, som er din form for håp. Vi tenkte aldri på å gi opp, men vi begynte å bli eldre.

- Hva vil du si til unge mennesker som ønsker seg en artistkarriere? Skal de satse?

Yosef blir ekstremt seriøs, han famler litt etter ordene, han høres nesten ut som en far som skal si noe veldig vanskelig til sin sønn:

Ikke gjør det på vår måte

- Det er mange som spør om det. Jeg vil se at hva de enn gjør, så ikke gjør det på den måten vi gjorde det. Det er ikke verdens beste forretningsplan å være innvandrerbarn, ikke ha skolegang, i et nordisk land, og satse på hip-hop! Men for oss har det funket, så det går an. Men vi har ikke hatt noe å støtte oss på. Ikke skolegang, ikke noe som helst. I vår case har det gått bra, men det er bare en håndfull det går så bra for, og flere millioner som jobber for å få til det samme, sier han.

- Men aldri gi opp det du tror på. Elsker du musikk, skal du gjøre det, men du trenger ikke å basere livet ditt på det så mye at det til slutt ikke er noe mere igjen i livet ditt enn bare det. Plutselig går livet forbi deg, og så står du der. Det går an å elske musikken, men å ta en utdannelse samtidig. Noen musikere går på skole, noen forsørger familien sin.

Lykke på veien

Yosef mener han og Tshawe har tatt vel store sjanser på at de skulle klare å få en karriere.

- Vi var uforsiktige. Vi er nok noen av de få i verden som har hatt dette hellet. For å få det til, trenger man en god andel lykke.