De tredimensjonale effektene er da også den eneste grunnen til å se denne uinspirerte reprisesendingen, som resirkulerer det aller meste fra de forrige filmene.

Konseptet i alle disse «Final Destination»-historiene er simpelt nok: en ung person får i et øyeblikk av klarsynthet en visjon om at en forferdelig katastrofe vil finne sted (enten det er en flyulykke, en kjedekollisjon på motorveien eller en løpsk berg-og-dal-bane), og redder en gruppe venner i sikkerhet sekunder før de skulle ha omkommet.

Døden setter imidlertid slett ikke pris på å bli snytt for ofre, og tar livet av de overlevende en etter en fram til det ikke er flere igjen og filmen slutter. Så gjentas den samme historien i neste oppfølger. I denne fjerde filmen redder hovedpersonen Nick (Bobby Campo) en gruppe venner og tilfeldig publikummere fra en spektakulær ulykke under et billøp, og får deretter visjoner av hvordan de overlevende vil bli drept senere.

Ofrene inkluderer Nicks kjæreste Lori (Shantel VanSanten), sikkerhetsvakten George («Forrest Gump»-kjenningen Mykelti Williamson), nynazisten Carter (Justin Welborn) og «MILF»-en Samantha (Krista Allen). Sistnevnte markerer seg med å stappe tampax inn i ørene på ungene sine, og blir deretter kverket i en temmelig velorkestrert sekvens i en skjønnhetssalong.

Ellers slår Døden til i en bilvask, et svømmebasseng, et bilverksted og et sykehus. Etter sammenlagt fire filmer fulle av kreative drapsmetoder er det kanskje ikke så rart at Døden har begynt å miste gnisten, og gjentar seg selv? Han/hun trenger sikkert en ferie.

Den morbide moroa ender med en passende metamassakre på en kjøpesenterkino som viser en 3D-film.

Regissør/stuntkoordinator David R. Ellis (tilbake fra «Final Destination 2») går ikke bare ut ifra at vi aldri har sett noen av de tre tidligere kapitlene i «Final Destination»-serien, men at vi aldri har sett en film før i det hele tatt. Absolutt alt staves ut i store bokstaver, av såpeoperaskuespillere som ser ut til å ha store problemer med å gå og snakke på en gang. De unge skuespillerne her er helt forferdelige, og dialogen på grensen til selvparodisk - men så lenge ingen snakker byr «The Final Destination» på sine inspirerte øyeblikk. I alle fall hvis man ser den med 3D-briller på nesen.

Den innledende bilracemassakren er høvelig livlig, og enkelte av de møysommelig orkestrerte drapsscenene har sin groteske underholdningsverdi. La gå at overforbruket av slurvete dataeffekter bare understreker at dette er en billig B-film som aldri i verden hadde blitt satt opp på kino i flatt format.