Med vanlig treffsikkerhet har SV plukket seg ut en godbit fra Frps program, og kjørt den frem til en frontsak i valgdebatten, nemlig at partiet vil at SFO-ordningen skal ha en større selvfinansiering, som med litt godvilje kan omregnes til en 40 prosent prisøkning (enkelte steder).

At det allerede idag er høyst varierende priser og kvalitet på SFO-tilbudet, avhengig av hvilken kommune man befinner seg i, er sedvanlig likhetsbehandling ut fra et rød-grønt ståsted, noe man kan skyve ansvaret over på kommunene for. Denne form for valgkamp fra SVs side er profesjonell og prisverdig, og kan sikkert skremme mange småbarnsforeldre til å velge bort Frp som alternativ.

Det triste med dette utspillet er imidlertid at Tvedestrands eneste lokalavis i en lederartikkel henger seg på denne saken med ytterligere «skremselspropaganda», og med det toner flagg som en ensidig representant for A-pressen, og dermed en aktiv valgarbeider for de rød-grønne i tiden frem til valget. Vi vet alle at samtlige partier har et antall punkter i sine program som de vet det ikke er realistisk å få flertall for, ikke minst blant de sittende regjeringspartiene, uten at det forhindrer at man kan ha en målsetning i sine program. SV er vel fremdeles for en avvikling av kongehuset f.eks., men får neppe gjennomslag for det i den kommende stortingsperioden?

En viss porsjon av nøktern redelighet ville derfor vært å foretrekke fra redaktørens side, fremfor et rent partipolitisk utspill i en sak hvor det uansett bare er en taper, nemlig Frp selv, og linjen lover ikke godt for avisens videre dekning av valgkampen.

Vi står foran et valg med to klare fronter, SV-AP på en side og FRP på den andre. Et Høyre som har en ledelse som stikker hodet i sanden og skjelver av frykt hver gang ordet regjeringsmakt nevnes høyt, fortjener knapt de 10-15 prosent av velgerene som de idag har, og tre mini-partier med ledere som uttaler seg som om de knapt har forstått at de beveger seg på kanten av sperregrensen, fortjener å lande utenfor tinget en periode, så de kan revurdere sin posisjon i norsk politikk i fremtiden. En høyst usannsynlig borgerlig regjering består dermed av Frp med støtte av et utvalg av høyst motvillige borgerlige samarbeidspartnere, knapt en posisjon hvor man kan kjøre gjennom saker av typen SFO-endringer, eller andre upopulære endringer for den saks skyld, men hvor man gleder seg over hvert lille skritt som kan medføre en vridning i politikken i den retning man ønsker fra et borgerlig synspunkt.

Jeg er sikker på at også Tvedestrandspostens redaktør i bunn og grunn kan vedkjenne seg en slik analyse, eller forventer hun kanskje at Frp skal få rent flertall i september?