I en artikkel i Tvedestrandsposten torsdag 18.desember 2008 kunne man lese en meget velbegrunnet dokumentasjon på det faktum at «den som har skoen på, best vet hvor den trykker».

En mor beskriver hva det vil bety for henne og hennes familie hvis kommunen fjerner stillingen for ergoterapeut.

Undertegnede har, som ergoterapeut (nå pensjonist), et fullt yrkeslivs erfaring i arbeid med funksjonshemmede i alle aldere, også barn fra 0-18 og deres familier.

«Folk flest» vet ikke hva det vil si å leve et liv med omsorg for et funksjonshemmet barn, hvis de ikke selv har opplevd det i egen familie eller gjennom sitt arbeid.

Et liv med den forutsetningen innebærer mye hardt fysisk arbeid i hverdagen, mange og stadig nye praktiske problemer og store økonomiske utfordringer for privatøkonomien. For foreldre med funksjonshemmede barn kommer dette i tillegg til egen arbeidsdag.

Alle som selv er foreldre vet at det å se egne barn lide, bli urettferdig behandlet og/eller isoleres fra jevnaldrende er noe av det verste en kan oppleve.

Vi vil alle at våre barn skal ha det godt og at de skal få sjansen til å utnytte sitt potensial optimalt i forhold til forutsetningene. Dette gjelder også for foreldre som har barn med funksjonshemninger, selvfølgelig. Det er bare det at av disse foreldrene kreves det så uendelig mye mer med hensyn til å hjelpe barnet frem.

Vi er heldige i dette landet, loven sikrer funksjonshemmede mange rettigheter. Noen av tilbudene rettighetene skal sikre settes i verk uten problemer. Mange opplever imidlertid å måtte kjempe i måneder og år for å få den hjelp de har krav på. Ikke minst gjelder dette familier med funksjonshemmede barn. Mange foreldre opplever at de må stå på i alle sammenhenger med søknadsprosesser og egeninnsats for at barna skal få tilpasset og tilrettelagt behandling, undervisning, samvær/lek med andre barn osv.

I nevnte artikkel i Tvedestrandsposten 18.desember, står det som følger: «Kommunen skisserer at ergoterapeuten kan erstattes med fysioterapeut. Er ikke det bra nok?»

Ergoterapifaget er, som fysioterapifaget, en egen spesialisert helsefaglig utdanning. Begge yrkesgruppene vil, i en hverdag, naturligvis ha enkelte oppgaver som ikke krever spesialkompetanse. Dette gjelder nok de fleste fag, men det betyr ikke at en kan erstatte sykepleier med vernepleier, lege med tannlege, psykolog med psykiater. En fysioterapeut kan heller ikke erstatter en ergoterapeut, eller omvendt.

Det er trist hvis Tvedestrand legger ned den eneste ergoterapeutstillingen i kommunen, når det gjelder lønnsutgifter kan den umulig være av vesentlig betydning.

Både barn, unge og eldre funksjonshemmede kan få hjelp gjennom tjenester som ergoterapeuter yter. Som eksempel kan nevnes at gjennom spesialisert tilrettelegging og opptrening i å mestre daglige gjøremål blir det mulig for funksjonshemmede å lenger bli boende der de fleste helst vil, det vil si i eget hjem. Dette gir, på sikt, stor gevinst både for den det gjelder og for samfunnet. En gevinst som dessverre ofte er usynlig for de som «sitter på pengesekken» og som undertegnede mener kun ser den kortsiktige besparelsen.

Nedlegging av ergoterapistilling i Tvedestrand kommune vil være et tilbakeskritt i forhold til den generelle utviklingen innen helsearbeid i samfunnet. Mange viktige oppgaver innen helsearbeid forventes i økende grad å bli ivaretatt av spesialiserte fagpersoner i 1. linje. Eksempler på dette er oppfølging av pasienter med Cerebral Parese, Muskelsyke, m.fl., her er ergoterapeuter blant nøkkelpersonene.

Grete Hassel Pedersen

Tvedestrand