Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg har kommet til at det norske forbudet mot politisk reklame i fjernsyn strider mot den europeiske menneskerettserklæringens paragraf 10 om ytringsfrihet. Dommen var enstemmig. Hvis det ikke hefter klare feilslutninger eller misforståelser til domspremissene, tyder det på at det blir vanskelig for den norske staten å vinne fram med en eventuell anke.

Dommen i Strasbourg er helt logisk. Reklame med politisk og livssynsmessig innhold er tillatt i alle andre medier enn gammeldags fjernsyn. Når det er tillatt på internett, og fjernsynsskjermer også kan brukes som PC-skjermer, blir forbudet like meningsløst som forbudet mot fargefjernsyn var i sin tid. Teknologien har løpt fra lovgivningen, som så ofte før i norsk mediepolitikk.

Det hyppigst brukte argumentet mot fjernsynsreklame med politisk og livssynsmessig innhold er at det gir uforholdsmessig store fordeler til store og rike partier og organisasjoner på bekostning av de små og fattige. Det gjelder i tilfellet ikke bare fjernsynsreklame, men i minst samme grad reklame i aviser, radio, på internett, kino store reklameplakater og reklame i velgernes postkasser.

Men i motsetning til all annen reklame, kan fjernsynsreklamen reguleres. Stortinget kan, om det vil, bestemme hvor mye fjernsynsreklame hvert enkelt parti får lov til å sende og når den skal sendes. Partiene kan, om de vil, lage etiske retningslinjer for reklamens innhold.

Politisk reklame i fjernsyn vil neppe styrke den demokratiske debatten. Men forbudet er prinsipielt forkastelig. Noen ganger bør politikere legge pragmatismen til side og handle prinsipielt. Dessuten: Hvorfor er politiske reklamebudskap så mye mer skadelige enn reklame for Coca Cola?