Det kjempes intenst om plassene på partienes valglister til Stortingsvalget for tiden. I mange fylker og i de fleste partiene pågår det intense dragkamper om de såkalt sikre plassene. Det er bra, så lenge kampene føres med blanke våpen. Ingen har krav på stortingsplass. Heller ikke de som sitter på Stortinget nå. Det bør være konkurranse om landets fremste tillitsverv. At sittende representanter blir vraket i nominasjonsprosessen, er derfor ingen skandale, men demokratiets vesen.

Verken datadirektør George Apenes eller partiets nye førstekandidat, Ingjerd Schou opptrådte imidlertid særlig høvisk overfor den som har representert Østfold Høyre de to siste periodene, Martin Engeset. Det passer seg ikke å sprette sjampanjen på fjernsyn, som Apenes gjorde, for å feire da Engeset hadde tapt kampen. I Norge liker vi bedre ydmyke vinnere enn hoverende.

Dragkampen om de øverste plassene pågår i alle partier og i det meste av landet. I Oslo SV pågår det en vervekampanje få har sett maken til, med beskyldninger om kjøpte medlemmer og lekkasjer av medlemslister. Det er ikke vakkert.

I Akershus Venstre protesterte trofaste lokalpolitikere mot at kjendisadvokat Abid Raja skulle få andreplassen på lista uten egentlig å ha hatt et eneste verv i partiet før. Han vant mot alle spådommer etter å ha oppsøkt omtrent det som fantes av potensielle Venstrevelgere i fylket. I Oslo Ap var det lenge motstand mot at Jonas Gahr Støre skulle få sikker plass på lista, og i flere andre fylker kjemper nye kandidater mot etablerte representanter. Det er som det skal være. De som allerede er på Tinget, må bevise at de er verdig den tillit velgerne har gitt dem. Hvis ikke bør de byttes ut.