Statsminister Jens Stoltenberg sier at han har fått et mer avslappet forhold til dissenser. Det kan han ikke mene på alvor.

Dissens i regjeringen betyr at partiene bak den ikke har greid å forhandle seg fram til enighet. Striden om EUs tjenestedirektiv avslører at partiene dessuten har helt motsatte syn på virkeligheten. Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet vil godta direktivet fordi det etter deres mening er godt og vil gi norske arbeidstakere, og utenlandske arbeidstakere som jobber i Norge, bedre beskyttelse. Sp og SV frykter at direktivet vil føre til sosial dumping.

Uenigheten om tjenestedirektivet går altså mye dypere enn uenigheten om tiltakene for å begrense tilstrømningen av asylsøkere til Norge, der SV dissenterte.

Kampen om tjenestedirektivet er på mange måter en gjentakelse av EU-kampen fra 1994. Frontene er de samme, med ett viktig unntak. Ingen av de Ap-statsrådene som er EU-motstandere kommer til å slutte seg til dissenterne i regjeringen. Det er selvsagt. Dersom statsministeren hadde blitt nedstemt i en slik sak i sin egen regjering, måtte regjeringen gått av.

I Stortinget er det klart flertall for å innføre direktivet i det norske lovverket. Både Høyre, Frp og Venstre er for. KrF teller visstnok fremdeles på knappene. Mer spennende er hva som til slutt blir LOs standpunkt. Jens Stoltenberg sa torsdag at regjeringen kan gi positive, altså beroligende, svar på alle de fire spørsmålene som LO-sekretariatet har stilt. De første reaksjonene fra LO er positive. Det spørs om det holder i lengden. Hittil har EU-motstanderne fått flertall i LOs organer, i 1994 som i 2008.