Det vi diskuterer her er et av mange virkemidler for å opprettholde bosetting i utkantnorge. Det skulle det gå an å være uenige om uten å kalle fram Stalin, forbrytelser mot grunnloven, lov om psykisk helsevern og andre argumenter fra det politiske roterommet.

Vi burde også kunne være enige om at når en kommune først har vedtatt boplikt, så må både kommune og de som kjøper eiendommer forholde seg til de reglene som nå engang er der. Ellers blir det bare rot, for kommune, for lokalmiljø og for selgere. Det er vel strengt tatt Hegstads hovedpoeng.

Den konkrete saken nå er et godt eksempel på rotet som oppstår. Min medfølelse med eiere som så åpenbart har satset på kommunalpolitisk unnfallenhet, byråkratisk sendrektighet og generell motvilje mot å gripe fatt i saksforhold som er så frekke at det føles ekkelt å ta dem opp, er minimal. Jeg ønsker virkelig at denne saken kjøres så langt det er mulig, og håper utfallet blir i tråd med bopliktens intensjon.

Mange motstandere skriver ut fra en rent prinsipiell motstand mot ordningen, og er ikke tilgjengelig for motargumenter hentet fra denne verden. Men - for dem som mener hovedinnvendingen er at boplikten ikke virker, gjentar jeg nok en gang at mellom en firedel og en tredel av Sandøyas befolkning bor i hus som er kjøpt under bopliktregimet (i 18 av 21 hus som er solgt i perioden). Det er og blir viktig, svært viktig, for øysamfunnet vårt. Og jeg tror forholdene likner i mange av kommunens øvrige kystnære områder.

Argumentet blir enda sterkere når jeg supplerer med at i de omtrent like mange husene som ble solgt før boplikt ble innført bor det i dag 7 mennesker.