De rød-grønne partiene benyttet slutten av stortingssesjonen til å stramme inn regelverket for kommunal boplikt. Boplikt er basert på en teori om at folk vil bosette seg i et område eller på en bondegård dersom det foreligger en plikt til å bruke egen bolig på helårsbasis. Regelverket for gårdsbruk er nasjonalt. Kommunal boplikt, såkalt null-konsesjon, er en mulighet for begrensning i den private eiendomsretten som Stortinget har stilt til disposisjon for lokal beslutning. I den grad det fortsatt finnes gammelsosialistisk vrakgods i Norge, så er dette systemet et slikt.

Høyre vil fjerne boplikten både for jordbrukseiendom og for boliger i enkeltkommuner. Boplikten er et grovt inngrep i den private eiendomsretten, og den kan ikke forsvares ut fra distriktspolitiske formål. Det finnes ingen dokumentasjon på at plikten har positiv effekt verken for bosetting på gårder eller i fraflyttingskommuner. Boplikten skaper store problemer for mange familier, reduserer verdien på privat eiendom, gir grobunn for konflikter og lokalt angiveri, og er i tillegg svært lite respektert.

Bruddene på bopliktregelverket er omfattende og veldokumentert. Undersøkelser utført av Bygdeforskning viser at 1 av 5 eiere av gårdsbruk med boplikt, ikke oppfyller plikten. De svarer kort og godt at de ikke overholder regelverket. Når det gjelder resten av deltagerne i spørreundersøkelsen så oppgir mer enn 90% at de ville bodd på gården uansett. Boplikten har ikke påvirket deres valg i vesentlig grad. For øvrig viser statistikk fra SSB at 35.000 gårdshus står tomme i Norge, mange til forfalls.

I Hordaland har Ulvik og Granvin i følge Bergens Tidende dårlige erfaringer med kommunal boplikt. Boplikt i kommuner med negativ befolkningsutvikling er uheldig fordi det svekker et allerede svakt boligmarked. Folk som vurderer å bosette seg et sted blir skeptisk til å kjøpe hus dersom det er spesielle restriksjoner på toppen av at omsetningen allerede er treg.

Av 47 kommuner med boplikt i hele kommunen opplever 36 netto fraflytting. Boplikten hindrer antagelig tilflytting og forsterker en negativ trend, stikk i strid med formålet. Men Stoltenberg-regjeringen er mer opptatt av distriktspolitisk skuebrød enn av bosetting. De rød-grønne partiene vedtok nå i vår at kommunal boplikt også kan pålegges ved arveoppgjør på bolig som har vært brukt som fritidsbolig. Inngrepet er grovt. Det betyr at familiehytten kan bli tvangssolgt dersom arvingene ikke vil bruke den til helårsbolig, og heller ikke vil eller klarer å vri seg unna gjennom å bryte reglene. Samfunnsgevinsten av privat eiendomsrett er veldokumentert, også i Distrikts-Norge.

Høyres politikk for å få til aktivitet og bosetting er enkel, realistisk og velkjent. Veibygging, gode lokalmiljø, satsing på næringsliv og arbeidsplasser innenfor reiseliv, industri, sjømat, olje og maritim virksomhet er en velprøvd resept. Slikt krever imidlertid evne til prioritering. Distriktspolitikk handler om positive tiltak. Unødvendige lovparagrafer og reguleringer har alltid vært politiske fikenblad for venstresidepolitikere, til skade for folk og land.