Jeg viser til «Innspill» i Agderposten for noen dager siden under tittelen «Kampen om fellesskapets goder», signert av Thorfinn Eskild, Tvedestrand.

Eskild tar opp et par interessante tema, nemlig praktisk håndtering av inhabilitet i Tvedestrand kommunes politiske organer og den kommunale forvaltningen av strandsonen generelt.

Dessverre faller Eskild også for fristelsen til å angripe navngitte personer i Planutvalget, noe jeg som leder sterkt beklager.

Meg bekjent håndteres inhabilitet likt i alle politiske organer i Tvedestrand kommune: inhabil representant fratrer ved å fjerne seg fysisk fra det behandlende organ. Møtene er imidlertid normalt åpne for publikum og partsinteresser har rett til å være til stede. Et fratrådt utvalgsmedlem har selvfølgelig den samme rett.

Eskild insinuerer at Planutvalgets medlemmer lar seg påvirke av at partsinteresser er til stede under saksbehandlingen. Det skjer i så fall for åpen scene og med pressen til stede. Lovgiveren har kanskje tenkt at dette er en bedre løsning enn at saksbehandlingen skjer i «lukkede rom»?

Ifølge offentlig statistikk er ca. 50 prosent av strandlinjen i Tvedestrand kommune etter gjeldende definisjon «nedbygd», et forhold som er nesten uendret de siste 15 – 20 årene. Det er bred politisk enighet i Tvedestrand om at fremtidig bygging i strandsonen skal skje i områder som allerede er definert som nedbygd. Så langt er kommunen på linje med Fylkesmannen.

Men så er det slik at ca. 50 prosent av bygningsmassen i Tvedestrand kommune allerede ligger i 100 meters beltet. En stor del av denne bygningsmassen ligger på Lyngør, Sandøya og Borøya, der det også er boplikt.

Det er derfor helt naturlig at vi får mange søknader om tilbygg, ombygginger, fasadeendringer, veier, murer, brygger, sjøhus etc. Lokalt føler vi ansvar for i rimelig grad å legge forholdene til rette for huseierne og mener at alle har en lovfestet rett til individuell vurdering basert på sakens realiteter. Fylkesmannen synes imidlertid å mene at alle tiltak i 100 meters beltet er av det onde, i strid med nasjonale interesser og kan avvises på generelt grunnlag.

Disse ulike grunnholdningene vil garantert føre til mange fremtidige konflikter mellom Fylkesmann og kommune.